Program og Script 17. februar 2010

Program – for markering av rabbiner Lynn Claire Feinberg

Onsdag den 17. februar, kl. 18. 30

Tefilat haDerech – De reisendes bønn - Goylem Space Klezmer

Velkommen
Innledende sang er tekst fra ”De reisendes bønn”, Tefilat haDerech, bønnen jøder sier i det vi skal foreta en reise og hver dag mens reisen pågår.
Vi ber om beskyttelse på veien, at vi må komme vel frem og vende trygt tilbake.

Tatt i betraktning at det vi nå feirer har innebåret mye reising for meg i både bokstavelig og overført betydning – er dette en ganske passende begynnelse.

Men også fordi jeg med dette inviterer dere til en reise inn i min verden!
Rammen for kvelden er Maariv - en jødisk aftengudstjeneste
– om dog i ganske utradisjonell form.
Jeg ber dere slippe forventninger og forestillinger.
Vi befinner oss tross alt i den jødisk måneden Adar, tiden jøder feirer Purim, karnevalsfesten der alt snus på hodet. Alt kan skje nå!

Som del av mannskapet på fartøyet som skal ta oss på denne reisen er gruppen Goylem Space Klezmer med Nikolai Aurebekk, Erlend Barrat-Due Solum, Esben Vinsnes, Eli Goldstein og Boye Riis. Med meg har jeg også Marianne Hinsch som skribent og forteller. Selv skal jeg forsøke å være kaptein og guide etter beste evne og med hjelp fra en usynlig kilde... som har mange navn JHVH, Jah, haMakom (stedet), ...

Fortellingene i de fem Mosebøkene er delt inn i avsnitt, en for hver uke gjennom et helt år. Vi befinner oss i 2. Mosebok. For noen uker siden leste vi om
åpenbaringen og overleveringen av Torah på Sinai.
Nå er tiden kommet for å bygge en helligdom.

Ve aso li mikdash og de skal lage for meg en helligdom ve shachanti betocham –slik at jeg kan ta bolig blant dem – eller som en av oversettelsene sier, slik at Shekhina, det feminine gudsnærværet kan finne bolig.

I følge Hasidismen er vår kropp en helligdom. Vår oppgave er å tillate Shekhina, det hellige nærvær å ta bolig blant oss og i oss – og sammen skaper vi nå vårt hellige rom…

Med dette kaller jeg inn alle velsignelsers kilde… og reisen kan begynne!


Ma’ariv Aravim – Det skumres, det kveldes
Refreng;
Det skumres, det kveldes,
mørket slutter om
livets strev og mas;
Ma’ariv Aravim...; amen

Visdomsord runder aftenstunden av;
åpner porter hjertet gjemmes bak.
asher bid’varo ma’ariv aravim,
b’chochma poteach sh’arim,
Refreng; Det skumres, det kveldes…


Tiden endrer vår innsikt og vårt syn:
År etter år, jordens hjerte slår
u-vit’vuna meshane itim,
omachalif et hazmanim,
Refreng; Det skumres, det kveldes…

Ordner stjerner på himmelens hvelv
Sangens klang lindrer vår sjel
Umesader et hakochavim,
bemishmeråteihem b’rakia kirtzonå.
Refreng; Det skumres, det kveldes…

Bølger ruller inn i natten blå
Bølger ruller lyset borte nå
golel år mipnei chåshech,
ve chåshech mipnei år.
Refreng; Det skumres, det kveldes…

Du livets kraft vi velsigner ditt navn,
Evig flamme, evig ild
El chai vekajam tamid,
jimlåch leolam vaed.
Refreng;
Det skumres og det kveldes
mørket slutter om
livets strev og mas;
Ma’ariv Aravim...; amen
Fritt oversatt fra tradisjonell aftenliturgi og melodi av Rabbi Geyla Rayzel Raphael oversatt til norsk av Rabbi L. C. Feinberg)

Utredning av liturgisk tekst
ahavat olam - Kjærligheten i universet

Med vakre ord og sang har vi nå kalt kvelden inn,
og for jøder markerer solnedgangen begynnelsen på et nytt døgn.

nå kaller vi kjærligheten inn –

Ahavat Olam - uendelig kjærlighet, universets kjærlighet, den skjulte kjærlighet

Med kvelden og mørket merker vi ofte vårt savn
og liturgien kaller inn uendelig kjærlighet som omslutter alt …

men, teksten er tilsynelatende ikke for alle,
for som det står ”Med uendelig kjærlighet har du holdt ditt folk, Israels hus kjær”

Vi bringes med ett inn der hvor jødedommen får mest kritikk og fordømmelse.
Alle vil vi jo være blant dem som mest blir holdt kjær…

Men hvem er Israel?

Det var Jakob, Abrahams sønnesønn og Isaks sønn som fikk dette tilnavnet. Det var rett før han skulle møte sin bror Esau for første gang etter at han hadde flyktet mange år tidligere fordi han hadde stjålet førstefødtes retten.
Etter å ha sendt hele sitt følge, hustruer, barn, barns barn, buskap og tjenestefolk i forkant, blir Jakob alene igjen etter solnedgang og kjempet natten lang med en skikkelse. I det morgenen gryr har Jakob overtaket og gir ikke slipp uten en velsignelse.
Skikkelsen velsigner ham og gir ham navnet Israel - han som overvinner, er utholdende med Gud – eller også han som går rett til Gud.
Israel er slik sett en som søker overvinne og utholde, men også en som bryter med eller bryner seg med eller henvender seg direkte til det vi for all enkelthet skyld kaller Gud.

I liturgiteksten kobles Guds kjærlighet til de som lever med og følger Torah, som oftest betyr den jødiske lære, lovene, budene, forskriftene – det som spesifikt definerer en jødisk vei.

Toraen, sies å ha 613 bud, som tilsvarer antall organer og leddbånd som finnes i menneskekroppen. Kan det å leve i henhold til Torah og dens bud knyttes til å leve som en organisk helhet, til å virke fra og med alt det vi er; kropp, følelser, tanke og sjel og være et redskap for den uendelige kraft og å kjenne oss forbundet med alt som lever og alt som er. Jo mer vi er i denne dansen strømmer kjærlighet gjennom oss og til oss.

I hasidisk tolkningstradisjon er Jakob den tilstanden vi befinner oss i når vi er i vår hverdagsbevissthet og Israel er en mer utvidet bevissthet, når vi opplever å være i møte med noe som er større enn oss selv.

Du inviteres nå til å la din Jakob-bevissthet ligge og tre inn i din Israel bevissthet.
Pust ut, og pust inn – og

Lytt! Hør! She’ma, Du Israel, Du som bryter med, søker forenes med JHVH (Jah), som var, er, skal være er Gud, JHVH (Jah) som var, er, skal være – er EN.

She’ma
She’ma Yisrael Jah Eloheinu Jah Echad

Vår reise bringer oss fra hverdagen, fra det som kanskje begrenser og er trangt og til Siv havet. Mirakuløst åpner havet seg foran oss – alle kommer vi gjennom til den andre siden og kreftene som vil hindre oss og stoppe oss drukner i havet.
Sammen med Miriam, Moses og folket – jubler og danser vi …


Langt nærmere vår tid skjedde noe som på mange måter var like mirakuløst
Marianne Hinsch nå vil fortelle …
Fortelling – Marianne Hinsch


Vi ber om beskyttelse for natten –
for alle som er uten tak over hodet, alle som er i nød, alle som er trengende, slitne, syke og sultne... Måtte alle bli næret, mettet, helbredet, gitt ly, varme og kjærlighet…
Tenk på noen du kjenner eller vet om som trenger ly og støtte
– vi ber for dem alle…

Haskiveinu Yah Eloheinu le shalom (x 2)
Ufros aleinu sukat shlomecha (x2)

Legg oss ned du Yah vår Gud i fred
Bre over oss din fredens beskyttelse

En velsignelses kilde er du som bringer din fredsbeskyttelse.



Min reise mot å bli rabbiner
Hvordan kunne en jødisk kvinne som er født og oppvokst i Norge finne på å bli rabbiner?

På 50 og 60 tallet da jeg vokste opp, var Norge et langt mer homogent samfunn enn det er i dag. Jøder utgjorde da som nå en meget liten minoritet, men det fantes svært få andre minoriteter. I barndommen hadde alle de jødiske voksne på forskjellig vis overlevd holocaust, enten ved å flykte til Sverige, eller som min far – overlevd Auschwitz og det var svært lite familie igjen i Norge. Selv om jeg gikk på religionsskole og var del av Det Mosaiske Trosamfunn i Oslo, var den sterkeste jødiske påvirkning fra mors foreldre, slekt og venner i London.

Tidlig fikk jeg vite at om jeg ville leve som “ordentlig” jøde, måtte jeg flytte til Israel og reiste dit da jeg var 19 etter artium. Etter to år dro jeg tilbake til Europa og fortsatte studier i Danmark. Jeg var nok for rastløs og for Europeisk.

Ti år etter å ha reist hjemmefra flyttet jeg tilbake til Oslo og var etter kort tid alenemor til to jødiske sønner. Slik begynte min reise tilbake til de jødiske røttene jeg hadde vokst opp med.
Livet hadde åpnet meg sjelelig og nå søkte jeg måter å knytte meg til menigheten jeg hadde reist fra.

Til å begynne med var jeg tilfreds med å synge fra kvinnegalleriet og ta del i det sosiale som menigheten bød. Etter hvert ble jeg frustrert over alle begrensningene jeg møtte, frustrasjonen over å måtte be fra kvinnegalleriet og ikke kunne være tilstede for mine sønner som var blant mennene nede i synagogen der ritualene foregikk. Rigiditeten jeg opplevde ortodoks praksis krevde og som ikke helt passet med min kunstnernatur. I tillegg reagerte jeg på en liturgi som tok for gitt at den som ba var mann. Tekster som omtalte Gud i mannlige termer, attributter og pronomen, selv om vi lærer at Gud ikke kan begrenses i kjønn. Jeg begynte å stille spørsmål og ville vite om det var mer til det å være jødisk kvinne enn holde kosher, bake kaker og sitte i møter?

Da jeg begynte denne reisen hadde jeg en visjon om at jeg kunne bidra til at rådende praksis i Oslos synagoge ville endres. Jeg så for meg et rom der i hvertfall kvinner kunne be og lede gudstjenester sammen, noe kvinner hadde begynt å gjøre flere steder i verden, også i Israel. Siden det mest var jeg som bar på denne tanken, fikk jeg etter hvert en innsikt om at det kanskje også var jeg som måtte gjøre noe med det. Men hvor skulle jeg lære, hvor kunne jeg få den erfaring som krevdes?

Jeg fornemmet en forbindelse til det jødiske liv som var i Europa før 2. Verdenskrig og det mine oldeforeldre og besteforeldre hadde skapt her i Norge og i England og så min rolle som å være en bro mellom det som var og det som kan være.

Men, jeg skjønte ikke hva det vil si å utfordre grunnleggende forestillinger og nedarvede tradisjoner. Jeg søkte først å virke innenfor tillatte rammer og dannet fora for utforsking av jødisk spiritualitet og bønn. Men møtte en stor snublestein i form av grunnleggende lojalitet til ortodoks praksis selv blant kvinnene.

Etter hvert lærte jeg at det ikke alltid er et poeng å kjempe imot når motstanden er for stor. Dersom en dør lukkes, finnes det nye som åpner seg.

Etter å ha lest om hvordan amerikanske kvinner og menn skapte nye og inklusive rom for bønn og jødiske samvær og etter hvert også om Rabbi Zalman Schachter Shalomi, grunnleggeren av Aleph: Jewish Renewal og tankene retningen jeg nå er ordinert under står for, opplevde jeg en sterk dragning mot å oppleve det som der ble beskrevet.

Sommeren 2000 møtte jeg for første gang mange av de som senere har blitt mine lærere, venner, medstudenter og nå kolleger og opplevde for første gang en jødisk kontekst som var inkluderende på måter jeg ikke hadde opplevd tidligere. Det var med ærefrykt jeg den gang var vitne til at 8 nye rabbinere, deriblant 5 kvinner ble ordinert.

Frem til da hadde jeg rukket å lese et uttall bøker, vært med på å forme to jødiske kvinnegrupper, meditert, gått jevnlig i synagogen, e-post korrespondert med jøder i USA, deltatt i flere tverrreligiøse dialoger, vært den som fulgte opp og arrangert fester for to bar-mitzva gutter, fått diplom som Astrolog, og oppnådd flere grader ved universitet og mer.

Siden har det vært mange milepæler; Egne shabbashelger ledet av og for kvinner og for å ha et fora å virke under, ble den første egalitære venne-forsamling i Norge, Havurat kol haLev til i min stue.

Anskaffelsen av en Torarull gjennom bidrag fra venner, kollegaer og lærere i USA og Norge, til bruk i mitt arbeide er en hel fortelling i seg selv.

Min drivkraft har vært min stadige lengten etter tilhørighet og nærhet og
en stadig søken etter å romme hva halacha – ”veien en jøde går” er og hva Gud er. Fra dette bringer jeg et integrert og fornyet perspektiv på hva det for meg er å leve som jøde og menneske og rabbiner.

Ikke noe av dette kunne ha skjedd uten den grunnleggende støtten, som jeg har fått fra lærere, terapeuter, veiledere, familie, venner og kjente både i Norge, Europa, Israel og USA og jeg er alle evig takknemlig.
Som rabbiner i en tid der mange forestillinger og verdier som før var gjeldene stadig er i endring er det ikke lenger mulig å finne alle svar innen tradisjonen. Min inspirasjon kommer like mye fra kilder utenfor tradisjonen.
Det holder for eksempel ikke med forskrifter om kosher om de ikke også innholder økologisk bevissthet.
Strengt atskilte grenser mellom etniske og religiøse grupper var kanskje nødvendig noen generasjoner siden - i dag er utfordringen å skape gode rom og seremonier for jøder som ønsker å opprettholde sin jødiske tilknytning selv om de lever sammen med ikke-jødiske partnere.
Min rolle slik jeg ser det er å være til tjeneste for de som ønsker å utforske det jødiske rommet i takt med de utfordringene og verdier som vår tid bringer.
og som vi deler våre fortellinger blir vi medvandrere på livets vei.

For å gå fremover må vi ofte våge å legge bak oss levemåter som ikke lenger tjener. Veien frem blir en balansegang mellom individuelle, enkeltstående gruppers, menneskeheten som helhet og jordas behov.

Min bønn er at mitt arbeid ærer alle som har gått før meg hvis skuldre jeg hviler på og at jeg evner å bringe deres velsignelse videre.
Måtte jeg være vitne til og med-skaper i å skape nye og bærekraftige former for sam-ekstistens.

Måtte vi sammen bidra til å fremme gode vekstvilkår for alle menneskers heling være det seg fysisk, psykisk eller sjelelig og med det en snarlig heling av jorda
b’mheira vejameinu- snarlig og i våre dager!

Det er nå tid for din stille bønn og om du vil, indre reise i takt med musikken som nå spilles -

Unter dayne vayse schtern - med Goylem Space Klezmer


Aleinu - Det er oss pålagt
Reisen går nå mot slutt – men tradisjonen tro –
Det vi oppnådde under reisen, vår drøm og vår visjon må forankres i nåtiden
inn i virkeligheten, inn i handling –

derfor
Aleynu – Det er oss pålagt
La oss kjenne hellig styrke,
la oss kjenne hellig kraft,
la oss kjenne hellig nærvær,
blant oss på dette hellige sted
La oss kjenne jorden under oss,
som vi bøyer oss for Deg
og strekker oss og møter Deg,
og kjenner nærvær strømme til.

Det er oss pålagt, er oss pålagt,
å kjenne hellig grunn,
det er oss pålagt er oss pålagt
å høre hellig lyd
det er oss pålagt, er oss pålagt
å kjenne kjærlighet,
det er oss pålagt er oss pålagt
å ikke gjemme oss
det er oss pålagt, er oss pålagt
å oppmerksomt fare frem
det er oss pålagt er oss pålagt
å handle rett og sant
det er oss pålagt er oss pålagt
å nå til himmelen opp
Det er oss pålagt er oss pålagt
å ta vinger på og fly.
Aleinu l’shabeach ladon hakol (4x)
La oss kjenne hellig styrke,
la oss kjenne hellig kraft,
la oss kjenne hellig nærvær,
blant oss på dette hellige sted
(Fritt tilrettelagt fra tradisjonell liturgi og melodi av Shayndel Kahn og fritt oversatt til norsk av Rabbi L.C.Feinberg


Kaddish

A maidele mit a kleidele – Goylem Space Klezmer

Sosialt samvær

Program – for markering av rabbiner Lynn Claire Feinberg
på Litteraturhuset – 3. etg.

Onsdag den 17. februar, kl. 18. 30

Tefilat haDerech – De reisendes bønn – Goylem Space Klezmer

Velkommen

Ma’ariv Aravim – det skumres mot vest - sang

Ahavat olam - Med uendelig kjærlighet
Utredning av liturgisk tekst

She’ma - sang

Fortelling – Marianne Hinsch

Haskiveinu – Måtte vi legge oss i fred - sang

Min reise mot å bli rabbiner

Unter dayne vayse schtern - Goylem Space Klezmer

Aleynu – Det er oss pålagt - sang

A maidel mit a keidel – Goylem Space Klezmer

Sosialt samvær

Om jødedom i dag m.m.

Rabbiner Lynn Claire Feinberg er født og oppvokst i Oslo i 1955 og er nå den første kvinnelige rabbiner i Norden. Hun ble ordinert av et kollegium av rabbinere etter mer en syv års utdannelse under Aleph: Jewish Renewal.

Rabbiner er en tittel som gis etter godkjenning av en rabbiner eller et kollegium av rabbinere til en person som har viet sitt liv til å tjene som åndelig leder innen den jødiske tradisjonen og har sitt virke først og fremst som veileder, beslutningstaker, lovtolker og lærer.

Den første kvinne som ble ordinert var Rabbiner Regina Jonas i Tyskland i 1935.

Det skulle ta hele 35 år før nok en kvinne ble ordinert i 1972 i USA. Begge disse kvinnene ble ordinert under reformjødedom, en retning som vokste frem i Tyskland på 1800 tallet.

Fra Reform jødedom sprang nye jødiske bevegelser og retninger frem; Konservativ eller Masorti (konservativ i forhold til Reformjødedom), Rekonstruksjonistisk jødedom, Liberal og Progressiv jødedom m.m.

I USA i dag finnes flere rabbinerseminarer, som har betegnelsen ”Trans-denominelle”. Det vil si at utdannelsen sikter på å gi kandidatene en grundig innføring i den jødiske tradisjon i alle dens former uten å vektlegge betydningen av en filosofisk overbygning fremfor en annen. Kandidatene ansettes gjerne av frittstående menigheter, men virker også i alle de kontekster som nevnt over. Betegnelsen ”Just Jewish” brukes ofte som en samlebetegnelse. Felles for alle disse forgreningene av jødedommen er at menn så vel som kvinner, heteroseksuelle så vel som homoseksuelle er likestilte i forsamlingen og kan utdannes og virke som rabbinere og kantorer.

Innen ortodoks jødedom, den ritus som overholdes i de to synagogene i Norge og som er mest vanlig i Israel, er det fortsatt kun menn som virker eller ordineres til rabbinere. Kvinner med tilsvarende utdannelse har nylig fått tillatelse til å bruke tittelen Rabba, en feminin variant av rabbiner. Innen ortodoks jødedom virker slike kvinner som veiledere og lovtolkere for andre kvinner.

Aleph: Jewish Renewal, er en ”Trans-denominell” bevegelse. Rabbinerseminaret har som målsetning å utdanne rabbinere som evner å fremme jødedom som en levende tradisjon og verktøy til sjelelig vekst og sosial deltagelse.

Som verden ellers befinner jødedommen seg i en alt omgripende forandringsprosess. Forandringen som i dag kan spores i jødisk liv blir av noen sammenlignet med tiden etter ødeleggelsen av det 2. tempelet i Jerusalem for ca 2000 år siden og opphøring av tempelkult og ofring. Med utviklingen av rabbinsk jødedom kom bønn og studier som sentrale verdier i stedet.

Vår tid krever en balanse mellom kvinnelige og mannlige verdier, at både kvinner og menn kan bidra på like vilkår både religiøst og på andre måter i offentlige rom. I løpet av de siste 30 årene har også jødiske institusjoner blitt påvirket av denne utviklingen. Med et økende antall kvinner samt feministisk orienterte menn som rabbinere er det jødiske utrykket i vår tid gjenstand for store endringer.

Utdannelsen som Aleph: Jewish Renewal tilbyr, vektlegger evnen til å anvende den jødiske tradisjon og liturgien på nye og innovative måter. Samtidig kreves dypt kjennskap til tradisjonens kildetekster; evnen til å tolke og anvende hebraiske og arameiske lovkodekser, bibelkommentarer fra middelalderen og frem til i dag, et inngående kjenneskap til jødisk liturgi, historie, filosofi, kultur og fortellertradisjon. Det legges vekt på å bruke tradisjonen som et redskap til indre vekst. Gjennom sjelelig veiledning og eget prosessarbeid utvikles evnen til å romme tradisjonens mangfold samt bidra til å formidle en jødedom som er integrert og relevant for vår tidsalder.

Rabbiner Lynn er fra før Cand. Philol i Religionshistorie fra Universitetet i Oslo (2001) med spesialisering innen kjønn og jødedom og er også utdannet keramiker og astrolog (1999).

Som del av rabbinerutdannelsen under Aleph: Jewish Renewal har hun diplom som Øko-kosher Masgiach, dvs. en som kan ta ansvar for at kosher overholdes på en måte som også inkluderer en økologisk bevissthet.

Sommeren 2008 ble hun av jødiske kvinner gitt ærestittelen Eshet Chazon, Zoraat Ohr vesimcha – Visjonærkvinne, hun som planter lys og glede.

Høsten 2008 fullførte rabbiner Lynn elleve uker med Pastoral Klinisk Utdannelse, en etterutdanning i sjelesorg, som første jøde i Norge.

I løpet av de siste tre årene har Havurat Kol haLev (venneforsamlingen; Hjertets Stemme) blitt dannet som et møtested rundt jødiske feiringer og gudstjenester i Rabbiner Lynns regi.

I 2009 ble hun ordinert Mashpia ruchanit, en sjelens ledsager (Spiritual Director) etter en treårig spesialisering i utdannelsen mot rabbiner og tilbyr slik veiledning individuelt og tilrettelagt i grupper, herunder ”Fra aldring til visdom”, med fokus på indre prosesser i livets siste halvdel.

Hun tilbyr undervisning innen jødiske tema, leder jødiske seremonier og ritualer.

Hun er medlem av OHALAH – International Transdenominational Association of Rabbis og

Spiritual Directors International.

Hun har for tiden engasjement ved Jødisk Museum i Oslo der hun bidrar

med fagtekster og ideer til utstillingen; Det jødiske året – alt til sin tid, som åpner i mai 2010.

Tanker jeg har gjort meg

”Et viktig aspekt av hva det for meg vil si å være jøde handler om å knytte sjelelig bevissthet inn i hverdagen. Til dette har tradisjonen lang erfaring å høste av. Å leve som jøde er forbundet med en nærhet til de sykliske rytmene som livet på jorda bringer. Med fokus på slike rytmer i løpet av dagen, uken og året og gjennom aktivt å bruke de markeringene som tradisjonen tilbyr, kan vi finne en motvekt til hverdagens stress. Slik kan jødedommen virke som et anker og en motkraft til fremmedgjøring.”

”Jeg er særlig opptatt av indre prosesser og opplevd spiritualitet - at jødedommen først og fremst er et spirituelt redskap til i tillegg til å gi rammer for sosialt samvær.

Viktige jødisk verdier er arbeid for sosial rettferdighet. Et hvert menneske har et ansvar til å bidra slik at verden blir et bedre sted for alle. ”

”Mitt virke har som mål å synliggjøre jødedommen som en levende tradisjon for alle som ønsker å erfare og bidra i en jødisk kontekst, uansett kjønn, seksuell legning eller tidligere bakgrunn.”

Invitasjon

Merk deg

Onsdag den 17. februar, kl. 18. 30 – ca. 19.30

på Litteraturhuset i Wergelandsveien, 3.etg.

Jeg inviterer til en åpent markering og feiring av at jeg

den 10. januar ble ordinert til rabbiner.

Programmet vil bestå av klezmermusikk, sang, fortelling, m.m

Det blir tid til sammenkomst og prat i etterkant!

Velkommen,

Rabbiner Lynn Claire Feinberg

Rabbi Hillel pleide si; hvis jeg ikke for meg selv hvem er jeg?

Hvis jeg bare er for meg selv hvem er jeg da.

Hvis ikke nå, når?

(Fedrenes ordspråk 1,14)